1979 – Det store musikkåret (et uhøytidlig tilsvar på Berekvams 1991 liste)

Øyvind Berekvam er glad i musikk, han er det jeg vil karakterisere som en musikkfanatiker. Det er jeg også. Berekvam er lytter, utøver og han skriver om musikk på profesjonell basis. Jeg er bare en lytter, men en meget interessert lytter. Det vil si, jeg lytter til musikk, leser om musikk og ser filmer om musikk. I tillegg ser jeg mellom 50 og 100 konserter i året. Musikk er det nærmeste jeg noen gang har kommet en religion. Skriving om musikk er ikke min styrke som dere helt sikkert har observert allerede. Mitt motto er at: Den som forstår kunst har ikke forstått noen ting.

Jeg vil for ordens skyld gjøre det helt klart at jeg setter stor pris på Øyvind Berekvams ytringer, i avis, via blog eller gjennom Twitter meldinger.

Den 7. september i år publiserte Berekvam et innlegg på bloggen sin: “1991 – Det store musikkåret”. Han har diskutert seg fram, med seg selv, gode venner og twitrere, til hva som må være det ultimate musikkåret. Svar=1991.

Han samlet også noe av det beste fra dette året i en Spotify spilleliste. Jeg syns dere skal ta en tur innom bloggen til Berekvam og lese artikkelen og høre litt på utvalget han har gjort fra sitt utvalgte år. Jeg syns godt dere kan lese resten av artiklene han har publisert også, når dere tar en tur innom. Mye interessant og det er skrevet på en underholdende måte av en mann som åpenbart har faktakunnskaper, og som kan skrive. Jeg er stort sett enig i det Øyvind Berekvam skriver, han har forbausende lik min smak. Berekvams blog.

Så, hvorfor skriver jeg dette?
Jeg er listoman og alt som har med lister å gjøre fanger min interesse. Jeg begynte så å lure på hvorfor han hadde valgt akkurat det året. Jeg syns også det var noen gode plater i 1991, men var det virkelig det året det kom flest gode/viktige plater? NIrvanas Nevermind var viktig (og god) og U2 har vel aldri kommet i nærheten av Archtung baby etter -91 (ikke før heller for den saks skyld), men er ikke listen litt, ja rett og slett kjedelig? REM, Elvis Costello, Teenage Fanclub, Tom Petty og mange flere på listen har gjort mye bedre ting før (og etter) 1991. Guns and Roses har aldri laget et helt album med gode sanger. Metallica var kanskje på topp i 1991, men hvem bryr seg egentlig? Red Hot Chili Peppers ble spilt mye hos meg også, men den har ikke holdt seg. For 4 dager siden ga jeg alle RHCP platene mine til et loppemarked som min 10 årige datter var med å arrangere (og joda, de ble solgt).

Jeg er helt enig at det kom et 20-talls plater som var veldig bra i 1991, men det er da ikke uvanlig? Så hvorfor har Berekvam et så sterk forhold til 1991? Han er snublende nær svaret selv i innlegget sitt: “Nostalgi er morsomt. Særlig når det gjelder musikk.” I følge Bloggen er han 32 år i dag, dvs. at han var mellom 13 og 14 år i 1991. 13-14 år er åpenbart en viktig alder når det gjelder formingen av musikkfanatikeres sinn. Jeg var 13 år i 1979.

Så det store spørsmålet blir da: var 1979 et bedre år enn 1991 for meg musikalsk sett? OG, vil jeg være freidig nok til å påstå at burde alle andre syns også? Jeg sier ikke at Øyvind Berekvam mener at alle andre skal mene at 1991 er det ultimate musikkåret, men tittelen på bloginnlegget var tross alt 1991 – Det STORE musikkåret (min utheving).

…og bare så det er klart så syns jeg 1979 var et mye bedre musikkår enn 1991.

1979 – Det store musikkåret.

1979 og 1991 har det til felles at de virker å være brytningsår.
London Calling det viktigste (og beste) albumet i 79 kom ut av punken, en musikkform som oppstod bl.a. som en reaksjon på den stagnerte/etablerte/pompøse situasjonen musikkscenen befant seg i. Det var ikke det første albumet i bevegelsen, men det var det klart beste. Bytt ut begrepet punk med grunge (og årstallet med 91) i de to foregående setningene så har du en relativt presis beskrivelse av Nevermind. Jeg mener London Calling er et bedre album enn Nevermind, men er det viktigere? For oss som var 13 i 1979 så er det det.

Jeg må bare la listen over mine favorittalbum i 1979 være argumentene i denne ensidige diskusjonen.

I ca. foretrukken rekkefølge.

London Calling – The Clash
Rust Never Sleeps –  Neil Young
Fear of Music – Talking Heads
Armed Forces – Elvis Costello & The Attractions
Jackrabbit Slim – Steve Forbert
Lodger – David Bowie
Into the Music – Van Morrison
Slow train coming – Bob Dylan
Singles going steady – Buzzcocks
Drums and Wires – XTC
Thanks, I’ll eat here – Lowell George
Labour of Lust – Nick Lowe
Entertainment – Gang of Four
New Values – Iggy Pop
At Budokan – Cheap Trick
Tom Verlaine – Tom Verlaine
Unknown Pleasures – Joy Division
Born Again – Randy Newman
Live Rust – Neil Young
Damn the torpedoes – Tom Petty& The Heartbreakers
The Bells – Lou Reed
Setting Sons – The Jam
Squeezing out sparks – Graham Parker
The Quiet Life – Japan
The B-52’s – The B-52’s
Seconhand Daylight – Magazine
The Specials – The Specials
Look Sharp! – Joe Jackson
I’m the man – Joe Jackson
Broken English – Marianne Faithfull
The Undertones – The Undertones
Even Serpentines shine – The Only Ones
George Harrison George Harrison

Andre populære plater fra 1979:
The Wall – Pink Floyd
Highway to hell – AC/DC
Off the wall – Michael Jackson
Rickie Lee Jones – Rickie Lee Jones
Breakfast in America – Supertramp
Regatta de Blanc – The Police
Voulez-vou – Abba

Til slutt et lite hjertesukk fra en blog hos den engelske avisen The Guardian

Keep up the good work, Berekvam, og du må gjerne fortsette å fåkke opp stemningen!

Oops! Glemte nesten Spotifylisten fra 1979

Dagens video: William Fitzsimmons – After afterall

Denne opptredenen er fra Deep Rock Drive sessions (blog her), og  Fitzsimmons gir oss en fin versjon av fjorårets beste sang.

Jeg skrev en ganske omfattende artikkel om William Fitzsimmons i første utgave av denne blog’en. De som leste den vet at jeg er en stor fan av denne relativt nye artisten (3 album ute men ikke spesielt godt kjent allikevel).

PS: Trykk på HD knappen i videovinduet for en enda flottere opplevelse!

Her er videoen også:

William Fitzsimmons – “After Afterall” from Downtown Music on Vimeo.